Eksisterende tilbud
I dette kapittelet skal vi se nærmere på hvilke tjenester og tilbud som forebygger vold mot barn. Det er mange aktører, offentlige og frivillige organisasjoner, som arbeider med tematikken og vi har kun beskrevet et begrenset utvalg her. Likevel mener vi at dette gir et bilde av dagens situasjon.
Offentlig og private aktører
Et stort offentlig apparat har ansvarsområder innenfor tematikken vold og overgrep mot barn. Både Helse- og omsorgsdepartementet, Barne- og likestillingsdepartementet, Justis- og bered- skapsdepartementet og Kunnskapsdepartementet, samt deres underliggende etater på nasjonalt, regionalt og lokalt nivå, har ansvar for ulike oppgaver og tiltak.
I det offentlige apparatet er det flere utfordringer som medfører at barn som er utsatt for vold og overgrep, ikke får den hjelpen de trenger. Noen utfordringer er knyttet til manglende hel- hetstenkning, sektorinndeling og samarbeid på tvers av forvaltningsnivåer. Dessuten varierer til- budene innenfor samme sektor i ulike deler av landet, både når det gjelder kommunale, regionale og statlige tjenester.
I tillegg til det offentlige hjelpeapparatet, finnes det en rekke frivillige og private aktører som jobber for å forebygge og avdekke vold og overgrep mot barn og ivareta de voldsutsatte. Stine Sofies Stiftelse er en av disse. Andre eksempler på private eller frivillige aktører er Alternativ til Vold, Redd Barna, Røde Kors, Stiftelsen Tryggere, Reform – Ressurssenter for menn, Utsattmann, Mitt valg!, reddesmå.no, samt en rekke andre. Mange av disse aktørene har iverksatt gode tiltak, men tiltakene ses ofte ikke i sammenheng med andre tjenester og hjelpeinstanser.
Barnas erfaringer med hjelpeapparatet er godt dokumentert i en studie fra Barneombudet (2018). De fleste av barna som deltok i studien hadde vært i kontakt med ulike tjenester som Statens Barnehus, helsesøster, skole, familievernkontor, fastlege, barnevern, støttesentre mot incest, krisesentre, Stine Sofie Senteret, veiledningssentre for pårørende og spesialisthelsetjenesten, først og fremst psykisk helsevern for barn og unge (BUP). Et hovedfunn var at det var stor variasjon med hensyn til hvilke tjenester barna hadde vært i kontakt med og hvilke tilbud de hadde fått.
Det var også stor variasjon i barnas erfaringer med hjelpeapparatet. Et gjennomgående funn var at mange fikk hjelp for sent. Det var også noen som fikk feil hjelp, eller ikke fikk hjelp i det hele tatt. Barna peker på flere svakheter i hjelpeapparatet. Et gjennomgående funn er at mange har opp- levd å falle mellom stoler i hjelpeapparatet, fordi ingen tjenester har hovedansvaret for barn som har opplevd traumer som vold eller seksuelle overgrep. Barnas erfaringer viser også at systemene ofte er rigide, og at dette skaper utfordringer med å få den hjelpen de har behov for.
Erfaringene tyder på at tilbudene som er drevet i frivillig sektor i større grad møter barnas behov. Fordeler med disse tilbudene er at de har lav terskel, er utformet på barn og unges premisser og ser helhetlig på barnas behov.