For å tørre og spørre, eller tørre å melde fra til politi eller barnevern, kreves det for det første at voksne har kunnskap om vold og overgrep, og hvilke konsekvenser det kan få i et livsløpspers- pektiv når barn har vært utsatt for vold og overgrep. Hvor god kunnskap befolkningen generelt har om dette, finnes det lite forskning om. Bufdir lyste i 2017 ut en kartlegging av befolkningens kunnskap om vold og overgrep som vil bidra til økt innsikt. Resultatene foreligger ikke på nåvæ- rende tidspunkt (november 2018).
Det kreves også et verdisyn som tilsier at barn ikke skal utsettes for vold, og at det er viktig å melde fra ved bekymring. Man må også ha tro på at det nytter å melde fra. Det krever mot, vilje og lyst til å melde fra, og man må føle ansvar for å utgjøre en forskjell for barnet.
Kvalitativ forskning har vist hvilke omstendigheter som gjør det lettere for barn å betro seg om seksuelle overgrep139. Barn forteller lettere hvis:
- det blir skapt en anledning til å fortelle (f.eks. at en voksen person som barnet har tillit til initierer en samtale om hva som plager dem, der det er tid og mulighet for en privat samtale og barna føler seg lyttet til og trodd på)
- barnet har en hensikt for å fortelle (f.eks. en forventning om at det vil være flere positive enn negative konsekvenser ved å fortelle)
- det blir skapt en tematisk forbindelse (f.eks. at de ser et informasjonsprogram om seksuelle overgrep på tv sammen med en voksen de stoler på)
Disse forskerne mener at yrkesgrupper som er i kontakt med barn, eller følger de samme barna over tid, har et spesielt ansvar for å sikre at saken blir undersøkt ved mistanke om overgrep. Dette gjelder for eksempel ansatte i barnehager, skoler, skolehelsetjeneste, tannhelsetjeneste, og leger i både fastlege- og akuttmedisinske funksjoner.