Barrierer mot å spørre om vold og overgrep
Forskning viser at det er vanskelig å avdekke vold og overgrep blant barn uten å spørre, fordi det finnes få entydige tegn eller symptomer som kan sies å være uttrykk for overgrep. Å tolke barns symptomer er komplisert, fordi et tegn kan bety flere ting. Derfor er det viktig at de som møter voldsutsatte i jobben sin, tør å snakke om vold og overgrep. Flere ulike studier, masteroppgaver og innlegg i mediene omhandler opplevde barrierer blant fagpersoner for å våge å spørre og melde ifra. Barrierene handler om:
- Egen redsel for å gjøre noe feil
- Redd for at foreldre skal bli sinte eller for å skape konflikter
- Bekymret for barnet, men tror ikke at situasjonen er alvorlig nok
- Redd for å miste alliansen med foreldrene
- Oppleve å ikke ha tilstrekkelig kunnskap til å ta samtaler med barn og foreldre • Erfaring med at det ikke skjer noe når en melder bekymring til barnevernet
- Redd for hva barnevernet kan finne på når en melder bekymring for et barn
- For lite kunnskap om hva som vil skje videre i prosessen
Enkelte undersøkelser indikerer at det å kartlegge for traumer kan ha en positiv effekt i seg selv. En studie av barn i traumebehandling viser at barna hadde symptomlette allerede etter den første kartleggingen. Årsaken kan være at det oppleves som en anerkjennelse av deres opplevelser når de blir spurt etter traumatiserende hendelser. Videre kan det å bli kartlagt for posttraumatisk stress bidra til at barna får en forklaring på, og en bedre forståelse av, symptomene sine.
Barneombudet har våren 2018 publisert en rapport basert på kvalitative intervjuer med volds- utsatte barn og ungdom. En av hovedkonklusjonene i rapporten er at dersom barna hadde fått hjelp tidligere, hadde livet deres blitt annerledes.
Norske forskere har nylig gjennomgått internasjonale studier av barrierer. Forskerne bruker metaforen «å lose barn gjennom et minefelt» for å beskrive hvordan fagpersoner opplever det å avdekke vold og overgrep mot barn. De kategoriserer barrierene i tre hovedgrupper:
- Manglende tro på å være i stand til å avdekke traumer og hjelpe barna på grunn av utilstrekkelig kompetanse eller ressurser
- Engstelse for å gjøre vondt verre på grunn av uforutsigbarhet
- Personlig følelsesmessig belastning forbundet med å snakke om og å tenke på barnemishandling
Sammen fører disse barrierene til unngåelsesstrategier, og fagpersoner unnlater å melde fra ved bekymring om vold. Forskerne peker på at fagfolk har behov for hjelp til å styrke ferdighetene sine i følelsesregulering, selvinnsikt og relasjonsbygging for å være i stand til å avdekke vold og overgrep mot barn i større grad enn i dag.
Sett fra den overgrepsutsattes perspektiv kan imidlertid slike spørsmål og samtaler (om seksuelle overgrep) utgjøre en mulighet for tidlig hjelp, det være seg til å stoppe pågående overgrep, fore- bygge nye overgrep, eller til å bearbeide senskader som følge av overgrepene. (Steine et al., 2017)
Studier av NKVTS har vist at barn synes det er vanskelig å starte en samtale om volds- og over- grepserfaringene selv, men ikke nødvendigvis å snakke om temaet. Dette understreker betyd- ningen av at voksne tør å spørre.
NKVTS har dokumentert at barn ikke tar skade av at de voksne spør direkte om de har vært utsatt for vold og overgrep. Tallmateriale innhentet siden 2011 blant 340 barn som var henvist til behandling i BUP, viser at kun 5 prosent av barna synes det var opprørende å svare på spørsmål om traumer, mens hele 80 prosent av terapeutene opplevde det som ubehagelig å spørre barna om de hadde erfaringer med vold og overgrep.
Disse barrierene kan ses i lys av begrepet handlingskompetanse, som innebærer at hvorvidt man handler eller ikke avhenger av kognitive, sosiale, personlighets- og verdimessige faktorer.