Gjentatte ganger
Forskning dokumenterer også at antallet ganger volden forekommer, eller over hvor langt tids- rom voldsutøvelsen strekker seg, har betydning for hvor alvorlige konsekvensene blir. NKVTS fant at ungdom som hadde opplevd flere typer vold hadde økt forekomst av både skam og skyld- følelse, som begge er forbundet med psykiske helseproblemer.
Kombinasjonen av traumatisk stress og sviktende reguleringsstøtte, pågående over tid, betegnes som utviklingstraumatisering. Konsekvensene av volds- og overgrepserfaringene kan dermed forstås som selvregulerings- og affektreguleringsvansker, forårsaket av en miljøbetinget nevro- biologisk skjevutvikling. Barn og ungdom som utsettes for vold eller overgrep senere i barndommen og i ungdomsårene, kan også slite med store konsekvenser, men med andre former for regu- leringsvansker, siden disse har hatt en trygg oppvekst og normal hjerneutvikling. I tillegg har forskningen vist at belastninger som innebærer bruk av tvang eller trusler, vil kunne få mer alvorlige konsekvenser på lang sikt. Det samme gjelder seksuelle overgrep med penetrering.
Individuelle og sosiale beskyttelsesfaktorer
To barn som blir utsatt for samme type vold og overgrep – i like tidlig alder, av like nær omsorgs- person og med samme hyppighet – kan oppleve at konsekvensene av voldsutøvelsen blir svært forskjellig. Hvilke konsekvenser vold og overgrep mot barn får for den enkelte, påvirkes av et samspill mellom biologiske og sosiale faktorer. Dette omtales som den biososiale modellen, eller transaksjonsmodellen, og handler om et samspill mellom arv og miljø. Modellen baserer seg på individuelle og sosiale beskyttelsesfaktorer og risikofaktorer.
Selv om barn lever i sosiale miljøer som øker deres risiko for å bli utsatt for vold eller overgrep, er det ikke nødvendigvis gitt at de vil utvikle problemer. Risikofaktorene som er beskrevet ovenfor, må derfor anses som potensielt utviklingstraumatiserende, slik Nordanger og Braarud bruker betegnelsen i boken Utviklingstraumer.
Beskyttelsesfaktorer er en hvilken som helst faktor hos individet eller i oppvekstmiljøet som kan assosieres med redusert sannsynlighet for fremtidig negativ psykososial utvikling.
Risikofaktorer er en hvilken som helst faktor hos individet eller i oppvekstmiljøet som kan assosieres med økt sannsynlighet for negativ psykososial utvikling i fremtiden.
Risiko- og beskyttelsesfaktorer er ikke nødvendigvis i motsetning til hverandre. Beskyttende faktorer er forhold som samspiller med risikofaktorer og reduserer deres negative innflytelse.
Hvor store konsekvenser det får at barn opplever vold eller overgrep i barndommen, avhenger av individuelle og sosiale beskyttelsesfaktorer. Dette er forhold ved individet eller miljøet som reduserer alvorligheten av konsekvensene. De sosiale beskyttelsesfaktorene fremstår som mer beskyttende enn de individuelle og er knyttet til barnets omsorgsmiljø.
Individuelle beskyttelsesfaktorer
- Gode sosiale ferdigheter
- Selvtillit
- Opplevd innflytelse over hva som skjer med en (indre kontrollplassering) • Høyere intelligens og kognitive evner
Sosiale beskyttelsesfaktorer
- Trygghet
- Stabile omsorgsrelasjoner
- Støtte fra familiemedlemmer eller andre voksne
Beskyttelsesfaktorene innebærer at barn som har opplevd vold eller overgrep ikke nødvendigvis utvikler alvorlige problemer, for eksempel hvis de har fått støtte fra omsorgsfulle andre.
Resiliensforskningen viser at det å bli utsatt for vold og overgrep fra en forelder, kan få ulike konse- kvenser for et barn som har en omsorgsfull forelder, og for et barn som ikke har noen omsorgsfulle foreldre å støtte seg til. Det å ha en betydningsfull person utenom primæromsorgsgiver (foreldre) å støtte seg på, har også vist seg å redusere utviklingen av de negative konsekvensene. Dette kan være gode relasjoner til andre familiemedlemmer eller andre utenom familien, slik som en lærer.