Barnas Havarikommisjon 2024 – De minste barnas stemme i rettssystemet
Utredning
Subsumsjon er å anvende rettsregler på et bestemt faktum. Nedsubsumsjon er å anvende en bestemmelse med lavere strafferamme på det fremlagte faktum, når bevisene ikke er tilstrekkelige til å bevise at den opprinnelige rettsregelen er brutt.
«Barnets forklaring er som regel ett av flere bevis. Men forklaringen er
et sentralt bevis, og innholdet
kan være avgjørende for spørsmålet om politiet skal gå videre med saken. Forklaringen kan bidra til svekkelse eller styrking av mistanken».2
8.3.1 Tar for lett på tilrettelagte avhør?
Dette sitatet illustrerer hvor viktig tilrettelagte avhør er og ivaretar barns stemme i rettssystemet.
Bruken av tilrettelagte avhør har likevel hatt en nedgang de siste årene. Fra 2018 til 2022 har antall tilrettelagte avhør sunket med hele 23 %. I tillegg er det et vesentlig problem at rundt 50 % av de tilrettelagte avhørene gjennomføres etter den lovfestede fristen.
Etter straffeprosessloven § 239 første ledd skal tilrettelagte avhør benyttes der barn under 16 år avhøres i saker om vold og seksuelle overgrep. Dette omfatter overtredelser av seksuallovbrudd, kroppsskade, drap, mishandling i nære relasjoner og kjønnslemlestelse (straffeloven kapittel 26, §§ 273, 275, 282 og 284).
Etter andre ledd i samme bestemmelse, kan tilrettelagte avhør også benyttes i saker «om andre straffbare forhold når hensynet til vitnet tilsier det». Kan er et viktig ord i denne forbindelse, da dette betyr at vurderingen blir skjønnsmessig og varierende basert på hvordan den enkelte påtalejurist vurderer den aktuelle saken.
I en rekke saker der barn føres som vitne i saker om vold eller overgrep, nedsubsumeres saken til å omhandle brudd på straffeloven §§ 271 eller 272, henholdsvis kroppskrenkelse og grov kroppskrenkelse,
som er mindre alvorlige straffebud. I disse tilfellene er det, som påpekt i slutten av forrige avsnitt, ikke lenger en plikt for politiet å gjennomføre tilrettelagte avhør, men derimot kun en mulighet som et hvilket som helst annet etterforskningsskritt.
Det fører til at barn ikke blir gitt den samme muligheten til å forklare seg. De blir enten ikke avhørt, eller avhøres av politi som i mindre grad er trent til å ivareta barnets situasjon, alder og kognitive- og språklige evne.
Resultatet blir altså at en bryter med intensjonen om tilrettelagte avhør, nemlig å ivareta barnets beste.
8.3.2 Tilpasset bevisvurdering
I spørsmålet om hvordan retten foretar bevisvurderingen av barnets forklaring, fremgår det av rettspraksis at det ofte blir lagt vekt på hvorvidt forklaringene var detaljerte og konsistente, hvorvidt det er tale om en fri forklaring uten bruk av ledende spørsmål, samt om barnet viser ubehag i kroppsspråket.6 Dette er faktorer som generelt øker bevisverdien til barnets forklaring. Utfordringen er at dette er pålitelighetsfaktorer som typisk gjør seg gjeldende for voksne, og som ikke nødvendigvis lar seg overføre til barn i alle aldre.
Det er godt kjent at barn som er utsatt for vold eller overgrep ofte bryter med de voksnes forventninger til oppførsel. Det er derfor problematisk at retten legger til grunn at barnets forklaring er lite pålitelig basert på at adferden ikke svarer til de voksenes forventninger. Da har man i realiteten underlagt barnets forklaring de samme kravene som forklaringer fra
voksne, noe som for øvrig er stadfestet som et problem av dommere i Davik-rapporten.
Barnets forklaring må tolkes på en måte som er tilpasset at det nettopp er et barn som forklarer seg. Man må ta hensyn til at barn ikke har den samme kognitive modenheten som voksne. Dette illustreres av følgende sitat fra en dommer:
Et lite barn [har ikke] så lett for å ordlegge seg og fortelle, og tidfeste og forklare når og hvor hen og hvor tid og hva som skjedde, og [er] kanskje høyt og lavt i avhørsrommet […].
I de tilfeller hvor barnet stotrer, forklarer seg usammenhengende, gir mindre detaljerte forklaringer eller har et kropps språk som ikke er «forventet» i avhørssituasjonen, så er ikke dette ensbetydende med at barnets forklaring er mindre pålitelig. En slik bevisvurdering tar virkelig ikke hensyn til de kognitive forskjellene mellom voksne og barn. Dette illustrerer behovet for tilrettelagte avhør hvor kunnskap om vitnepsykologi rettet mot barn er en avgjørende faktor for å sikre gode avhør.
Altfor ofte ser vi at barnets adferd er grunnen til at barnets forklaring ikke blir tillagt vekt i vurderingen av skyldspørsmålet.
Dessverre har en slik vurdering av barnets forklaring fått grobunn i politiets praksis. Det har skapt presedens. Vi står altså på et punkt der politiets praksis har gitt en negativ «trickle-down effect» på barns rettssikkerhet:
- Saker som i retten baserer seg på tilrettelagte avhør ender ofte i frifinnelse.
- Oppklaringspotensialet for denne type saker reduseres.
- Sakene blir mindre attraktive
- å etterforske grunnet manglede mulighet til å få de opp for retten.
- Sakene henlegges oftere på etterforskningsstadiet.
- Færre tilrettelagte avhør
- gjennomføres.
- Tiltroen til rettssystemet reduseres.
- Færre anmelder saker om vold og overgrep mot barn.
- Færre barn får hevdet sin rett i denne type saker.
8.3.3 Uheldige mekanismer
Tiltaltes rett til forhåndsvarsling er en rettssikkerhetsmekanisme som er særlig relevant i konteksten av tilrettelagte avhør, jf. straffeprosessloven § 239 b.
Det følger av bestemmelsens første ledd at det første tilrettelagte vitneavhøret «som hovedregel tas uten at mistenkte blir varslet». Av forarbeidene fremgår det at forhåndsvarsling ikke skal gis i de tilfeller hvor varsling vil kunne føre til at barnet kommer i en vanskelig eller farlig situasjon.9 Forhåndsvarsling kan likevel skje dersom «mistenkte allerede er siktet i saken» eller «politiet har skjellig grunn til å mistenke en navngitt person», og det anses «ubetenkelig» av hensyn til barnet og etterforskningen. Bestemmelsen er svært vanskelig å forstå, og enda vanskeligere for de ansatte ved barnehusene å skulle forklare barna som skal avhøres. Denne type kompliserte juridiske sikkerhetsventiler skaper, etter det vi har kjennskap til, mye usikkerhet rett før barna skal avhøres. Dette har nødvendigvis stor påvirkning på hvordan de uttaler seg i en sak.
Samtidig må vi se på straffeprosessloven §§ 122 og 123 som omhandler fritak fra vitneplikt for barn som er 12 år eller eldre. Bestemmelsen sier at siktedes barn, fra de er 12 år, er fritatt for vitneplikt. Barn under 12 år har vitneplikt. Dette gjelder også for siktedes fosterbarn, om hen skulle ha rollen som fosterforelder. Det betyr at et barn som kan velge, kan da velge bort å vitne om faktiske forhold fordi det kan medføre at den mistenkte kan få fengselsstraff.
Det fremgår av straffeprosessloven § 123 at
«Et vitne kan nekte å svare på spørsmål når svaret vil kunne utsette vitnet eller noen det står i slikt forhold til som nevnt i § 122 første eller annet ledd for straff. Retten kan likevel pålegge et vitne å forklare seg når det er rimelig etter en samlet vurdering av sakens art, forklaringens betydning for sakens opplysning og følgene for vitnet av å gi forklaring. Retten kan frita for forklaring ved vesentlig tap
av sosialt omdømme eller vesentlig velferdstap av annen art for vitnet eller noen av dets nærmeste etter § 122 første eller annet ledd når det ut
fra en vurdering av sakens art, forklaringens betydning for sakens opplysning og forholdene ellers ville være urimelig å pålegge vitnet å forklare seg».
Dette gjør seg likevel ikke gjeldene for de vitnene som faller inn under hovedbestemmelsen om tilrettelagte avhør i straffeprosessloven § 239, første ledd. Det vises her til § 239, 2. ledd, 2. punktum, hvor det fremkommer at «Vitner under 15 år som avhøres etter § 239 første ledd skal ikke fritas for vitneplikt eller forklaringsplikt etter reglene i §§ 122 og 123». Dette gjør seg særlig gjeldende når det er snakk om å vitne for sine yngre søsken slik vi ser i bakgrunnshistorien.
Bestemmelsene kan oppleves som kompliserte og er vanskelige nok å forklare til en voksen. Det blir enda vanskeligere når vitnet er et barn, som i tillegg kan ha blitt utsatt for vold av sine foreldre. I volds- og overgrepssaker i nære relasjoner er denne bestemmelsen et klart hinder.
Dette illustreres i vår bakgrunnshistorie innledningsvis. Femten år gamle Lukas, fikk som kjent beskjed om at han ikke trengte å uttale seg i saken. Guttens frykt for hva som kunne skje om faren fikk vite hva han hadde sagt, forestillinger om hva det vil si å være i fengsel, men ikke minst opplevelsen av å være den som sendte far i fengsel, var nok til at Lukas forble taus.
Barnehusene, som jobber med tilrettelagte avhør, har pekt på denne problematikken over lengre tid. Vi må få belyst de vanskelige situasjonene vi setter barna i, samtidig som vi avdekker de særlige begrensingene dette setter på avhørene. Rettsområdet må derfor utredes.
Hvordan hendelsen vil påvirke Lukas i fremtiden, vet vi ikke. Det vi vet, er at hans taushet får umiddelbare negative konsekvenser for lillebroren Isak.
Aktuelle lenker
Færre avhør av barn bekymrer
Riksrevisjonens måloppnåelse