Barnas Havarikommisjon 2024 – Vold mot de minste
Utredning
Etter gjeldende rett skal det iverksettes etterforskning når et barn under 18 år dør plutselig og uventet, jf. § 224 fjerde ledd: «Ved brann og andre ulykker kan det foretas etterforskning om årsaken selv om det ikke er grunn til mistanke om straffbart forhold. Det samme gjelder når barn under 18 år dør plutselig og uventet».
Straffeprosessloven § 224
7.4.3.1 Retten til adgang
Straffeprosessloven § 224 fjerde ledd gir en rett til å starte etterforskning, men det ble forutsatt i forarbeidene til bestemmelsen at det i forskrift skulle fastsettes en plikt til etterforskning.2 Etterforskningsplikten står nå i påtaleinstruksen § 7-4 sjette ledd:3
Når et barn under 18 år dør plutselig og uventet, skal politiet innlede etterforsking selv om det ikke er grunn til mistanke om straffbart forhold. Det gjelder ikke dersom det er åpenbart at dødsfallet ikke skyldes en straffbar handling. Riksadvokaten kan gi nærmere retningslinjer om hvordan etterforskingen skalskje og om begrensninger i plikten.
Som en del av etterforskningen ved uventet barnedød skal det gjennomføres sakkyndig likundersøkelse, jf. påtaleinstruksen § 13-2 tredje ledd (jf. straffeprosessloven § 228):
Politiet skal påse at sakkyndig likundersøkelse foretas når et barn under 18 år dør utenfor helseinstitusjon og dødsårsaken er uviss, med mindre særlige grunner gjør det ubetenkelig å unnlate slik undersøkelse.
Dersom det foreligger skjellig grunn til mistanke om et straffbart forhold, kan det foretas ransaking i den mistenktes «bolig, rom eller oppbevaringssted» etter straffeprosessloven § 193, for å «sette i verk pågripelse eller for å søke etter bevis». Det er retten som beslutter ransaking, med mindre det er «fare ved opphold», jf. straffeprosessloven § 197 annet ledd jf. første ledd.
Etter straffeprosessloven § 198 kan politiet også foreta ransaking uten beslutning dersom det er «sterk mistanke om en handling som etter loven kan medføre straff av fengsel i mer enn 6 måneder, og det er nærliggende fare for at formålet med ransakingen ellers vil forspilles». Også dette unntaket innebærer dermed at det må være forholdsvis klare holdepunkter for at det foreligger et straffbart forhold.
Er det mistanke om et straffbart forhold, er det dermed rettslig adgang til å foreta en undersøkelse av dødsstedet (åstedet). Problemet oppstår imidlertid der det ikke umiddelbart er mistanke om et straffbart forhold.
Etterforskning skal likevel iverksettes etter straffeprosessloven § 224 fjerde ledd, men dersom det i den innledende fasen ikke foreligger mistanke om et straffbart forhold, foretas det ikke undersøkelse av barnets dødssted.
Medfører obduksjonen at det oppstår mistanke om et straffbart forhold, kan det gi grunnlag for å ransake barnets dødssted. I perioden mellom barnets død og frem til eventuell beslutning om ransaking, er det risiko for at spor fra barnets dødssted går tapt.
7.4.3.2 Frivillig dødsstedsundersøkelse
Dødsstedsundersøkelse er i dag en frivillig ordning som tilbys av helsetjenesten ved uventet død hos barn under fire år. Formålet med denne undersøkelsen er å avklare barnets dødsårsak.
Dødsstedsundersøkelsen består i hovedsak av tre deler:
- Innhenting av informasjon om det avdøde barnets utvikling og sykehistorie.
- Informasjon om obduksjon og foreløpige funn, samt rekonstruksjon ved bruk av dukke.5
- At undersøkelsen finner sted så snart som mulig etter obduksjonen, helst innen 48 timer etter barnets død.
Det er ingen lovfestet hjemmel for dødsstedsundersøkelse. Ordningen er samtykkebasert, altså vil den være avhengig av at barnets foreldre takker ja til undersøkelsen. Dersom foreldrene ikke samtykker, vil det ikke gjennomføres noen
undersøkelse av barnets dødssted før det eventuelt oppstår mistanke om at det foreligger et straffbart forhold.
Heller ikke ved dødsfall hos en voksen person er det fri adgang til å foreta undersøkelse av dødsstedet. Forskjellen er likevel at skader hos de minste barna er vanskeligere å oppdage, slik at det blir særlig viktig å foreta en undersøkelse av dødsstedet tidlig. Det er også et særtrekk at det som regel er en person i nær relasjon til barnet som kan ha påført barnet skadene, og som – i ytterste konsekvens – har større anledning til å fjerne spor.
7.4.3.3 Grunnloven § 102 og EMK art 8
Enhver har rett til respekt for sitt privatliv og familieliv, sitt hjem og sin kommunikasjon. Husransakelse må ikke finne sted, unntatt i kriminelle tilfeller.
Når et barn dør plutselig og uventet vil det typisk være i en privat bolig. Forbudet mot husransakelse utenfor «kriminelle tilfeller» setter visse begrensninger for myndighetenes adgang til å ta seg inn i private boliger, som dermed også kan være aktuelt for dødsstedsundersøkelser.
Domstolene har åpnet for husundersøkelse i noen tilfeller, for eksempel ved forvaltningsmessig kontroll av våpenoppbevaring.6 Formålet med husundersøkelse har da typisk vært av forebyggende art.
I 2009 kom Justisdepartementets lovavdeling med en vurdering av hvorvidt Grunnloven § 102 og Den Europeiske Menneskerettighetskonvensjonen (EMK) artikkel 87 åpnet for en skissert ordning med dødsstedsundersøkelse ved plutselig og uventet barnedød. Ordningen var tenkt å gjennomføres i regi av helsemyndighetene.
Konklusjonen var at en obligatorisk dødsstedsundersøkelse med det formål å finne dødsårsak, trolig vil være en «husransakelse» («Hus-Inkvisition» før grunnlovsendringen i 2014) etter Grunnloven § 102:
Ut fra de momentene som er nevnt foran, er det etter vårt syn tvilsomt om en tvungen ordning med dødsstedsundersøkelse med det formål å skaffe kunnskap om dødsårsak i forebyggingsøyemed, er forenlig med Grunnloven § 102. Tvilen knytter seg dels til rettslig usikkerhet om hvor langt Grunnloven § 102 rekker i tilfeller hvor avdekking av ulovlige forhold ikke umiddelbart fremstår som den sentrale begrunnelsen for å foreta undersøkelsen, og dels til at det (foreløpig) er uklart hvor sentralt spørsmålet om avdekking av straffbare forhold vil stå når ordningen settes i verk.
I den sammenheng finner vi grunn til å peke på at ordningen ikke kan «frikjennes» selv om flertallet av dem som undersøkes, skulle oppleve ordningen som uproblematisk. Slik vi ser det, taler mye for at det her foreligger en «Hus-Inkvisition».
Selv om det ut fra de fakta som hittil er vurdert, kan være tvil om det foreligger en «Hus-Inkvisition» etter Grunnloven § 102, er det også andre trekk ved ordningen som styrker det grunnlovmessig problematiske med den.
Vi finner særlig grunn til å fremheve to forhold. For det første skal en, ifølge Helse- og omsorgsdepartementet, «av hensyn til å nå formålet med dødsstedsundersøkelsen», la «personell med politifaglig kompetanse (uten bindinger til politiet) delta ved/gjennomføre dødsstedsundersøkelsen». Som departementet selv peker på, «styrker [dette] påstanden til flere høringsinstanser om at formålet med ordningen også er å avdekke straffbare forhold».
For det andre skal undersøkelsesteamet ha meldeplikt til politiet om «alle funn som kan bidra til å oppklare dødsårsak». Det er her tale om en nok så omfattende meldeplikt.
Vi har vanskelig for å se annet enn at disse elementene, under en ordning med tvungen undersøkelse av dødsstedet, i det vesentlige tjener den særskilte funksjon å avdekke straffbare forhold. At den omfattende meldeplikten er motivert av et ønske om at helsepersonellet skal unngå å måtte ta stilling mer eller mindre direkte til forhold som kan innebære konstatering av mistanke om straffbare handlinger (jf. Brevet til oss s. 2), endrer etter vårt syn ikke dette.
Vi finner grunn til å nevne at det i rapporten fra barnedødsårsaksprosjektet er pekt på at prøveordningen i 2004 ikke bidro til å avdekke straffbare forhold som det ikke i utgangspunktet allerede var mistanke om. Dette har imidlertid begrenset betydning, idet undersøkelsene var basert på samtykke fra foreldre i det enkelte tilfellet.
Forutsatt at ordningen gjennomføres med de to elementene som er særskilt vurdert her, er vi tilbøyelig til å anta at det foreligger en «Hus-Inkvisition» etter Grunnloven § 102.
Konklusjonen etter EMK artikkel 8 ble den samme:
Etter vår mening er det tvilsomt om inngrepet overfor foreldrene i det enkelte tilfellet kan anses for å stå i forhold til det legitime formålet som skal ivaretas – her det offentliges generelle behov for kunnskap om årsakene til barnedød. Det vil derfor etter vår mening neppe være i samsvar med EMK artikkel 8 nr. 2 å gjennom- føre en tvungen ordning med dødsstedsundersøkelse.
Etter vårt syn styrkes denne konklusjonen så langt ordningen mer direkte har til formål å avdekke straffbare forhold, gitt de rammene undersøkelsen skjer innenfor, jf. drøftelsen av Grunnloven § 102.
Som følge av Lovavdelingens vurdering ble det ikke fremmet et forslag om å inn- føre obligatorisk dødsstedsundersøkelse ved lovendringen i 2011.8
7.4.3.4 Ny vurdering
Det kan imidlertid argumenteres mot denne forståelsen av Grunnloven. I en artikkel fra 2020 tar professor emeritus Tor-Geir Myhrer ved Politihøgskolen til orde for en annen forståelse av Grunnlovens rammer.9
I artikkelen sammenlignes barnedødsfallene med langvarig praksis på andre områder:
- Den generelle etterforskningsadgangen
- Brann- og ulykkesetterforskning
- Spesialenhetens etterforskningsplikt
- Her er det hjemmel for å gjennomføre undersøkelser på privat eiendom også uten at det foreligger grunn til å tro at et straffbart forhold har funnet sted.
Han oppsummerer slik:
Jeg har imidlertid vanskelig for å se at noen av de omstendighetene jeg har trukket fram i punkt 3.2.4, kan være avgjørende for forholdet til Grunnloven § 102. I alle de fire typetilfellene jeg har benyttet, jf. punkt 2, vil det være snakk om at det som ledd i en pliktig etterforskning gjennomføres en åstedsundersøkelse i et privat hjem, men uten at denne er forankret i at det foreligger noen konkret mistanke om at et straffbart forhold har funnet sted. At det ene typetilfellet oftere og i vesentlig sterkere grad aktualiserer grunnkravet om at en god prosess ordning skal være hensynsfull overfor de involverte, kan ikke være avgjørende for om virksomheten er forenlig med Grunnloven § 102 første ledd annet punktum.
Etter mitt skjønn står vi da tilbake med to alternativer: Enten lar de undersøkelser som politiet/Spesialenheten foretar i Blålysveien 11 A-C, seg vanskelig forene med Grunnloven § 102, eller så er det grunnlag for å tolke Grunnloven § 102 første ledd annet punktum slik at også en obligatorisk åstedsundersøkelse i tilfellet i 11 D er forenlig med grunnlovsbestemmelsen.
Myhrer reiser deretter spørsmålet om grunnlovsbestemmelsen kan og bør forstås slik at åstedsundersøkelser, der det er lovbestemt plikt til å etterforske, anses for å skje «i kriminelle tilfeller», selv om de ikke er basert på noen konkret mistanke.
Han konkluderer som følger:
Det er liten tvil om at åstedsundersøkelser i tilfeller som beskrevet ovenfor i punkt 2 og 3 må regnes som husransakelser i Grunnloven § 102s forstand. Etter mitt skjønn må imidlertid undersøkelsene kunne anses for å skje i «kriminelle tilfeller», selv om de ikke er basert på noen konkret mistanke. Det er godt forenlig med en ordfortolkning av «kriminelle tilfeller» å la dette omfatte de tilfellene hvor lovgiver i prosesslovgivningen har etablert en etterforskningsplikt. Den muligheten for utglidning dette kan representere, vil bli stanset av EMK artikkel 8 og Grunnloven § 102 første ledd første punktum hvis undersøkelsene som foretas for å oppfylle etterforskningsplikten, ikke er nødvendig i et demokratisk samfunn, dvs. ivaretar «a pressing social need».
En tolking som foreslått er dessuten dels nødvendig for å sette oss i stand til å oppfylle forpliktelser som følger av EMK art. 2, og vil dels effektivisere vernet som følger av barnekonvensjonens art. 6 og 19 – konvensjonsforpliktelser som begge gjennom menneskerettsloven §§ 2 og 3 er gjort til «semi-konstitusjonell rett» i Norge.
Og i den utstrekning disse spesielle konvensjonsforpliktelsene også øver innflytelse på forståelsen av Grunnloven § 93 første ledd første punktum og Grunnloven § 104 tredje ledd, kan den foreslåtte fortolkning av «kriminelle tilfeller» i Grunnloven § 102 også ses som en harmonisering mellom ulike grunnlovssikrede rettigheter – vernet av livet og vernet av privatlivet.
For tre av fire etterforskningsplikter vil den fortolkningen det tas til orde for her, bare innebære en konstitusjonell forankring av en praksis som i noen sammenhenger er fulgt i over 100 år. Når man også i praksis kan se bort fra misbruksfaren, er det vanskelig å se holdbare innvendinger mot å fortolke «kriminelle tilfeller» slik at det også omfatter de tilfellene der lovgiver har etablert en etterforskningsplikt uavhengig av konkret mistanke.
Etter dette må det antas å være rettslig handlingsrom for å gjennomføre en lovbestemt etterforskningsplikt med dødsstedsundersøkelse, og at det kan gjøres uten hinder av Grunnloven § 102.
Det er gode grunner til å tolke Grunnloven § 102 på denne måten. For det første er hovedformålet med bestemmelsen å beskytte mot de vilkårlige og mer razzialiknende tilfellene i private hjem.
En obligatorisk dødsstedsundersøkelse vil ikke stå i motsetning til dette formålet, men være både saklig begrunnet og forholdsmessig. Det er verdt å peke på utredningen til Høgberg og Stub10 om Grunnloven § 102, som konkluderte med at det ikke måtte foreligge noen konkret mistanke for at en husundersøkelse skulle gå klar av § 102:
Bestemmelsens formål taler derfor for at det må foreligge en eller annen forbindelse mellom den handling som gir grunnlag for undersøkelsen og den undersøkelsen retter seg mot. En slik forbindelse vil foreligge om man oppstiller et krav om mistanke, men kan i prinsippet etableres også på annen måte, f.eks. gjennom situasjonsangivelsen.
For det andre vil det bidra til å ivareta statens forpliktelser etter Grunnloven og FNs barnekonvensjon:
Det fremgår av Grunnloven § 104 tredje ledd at barn har rett til vern om sin personlige integritet, og at statens myndigheter skal legge til rette for barnets utvikling. Dette omfatter å beskytte dem mot vold og mishandling, noe som også fremgår av barnekonvensjonen artikkel 19. Straffeforfølgning av voldsutøvere inngår som en igtegrert del av barns rettsbeskyttelse.
Ikke minst er det av betydning at det dreier seg om barnets eget hjem. Det døde barnet er imidlertid ikke i stand til å gi noe samtykke, men har likevel krav på vern av sin integritet. Foreldrene er i en situasjon hvor de ikke nødvendigvis objektivt kan ta stilling til samtykkespørsmålet på det døde barnets vegne.
Hensynet til det døde barnet tilsier derfor at en slik dødsstedsundersøkelse må være obligatorisk.