Barnas Havarikommisjon 2024 – Vold mot de minste
Problemstilling
I perioden 2015-2018 ble det anmeldt til sammen 90 saker om alvorlig og/eller dødelig vold mot barn under fire år1. Ti av barna døde. Vi må erkjenne og ta innover oss at små barn dør hvert år som følge av grov vold. Noen uten at volden blir oppdaget.
7.4.2.1 En «gråsone» som må tettes
Det finnes en «gråsone» av saker der det ikke blir gjort undersøkelser av stedet der barn dør. Enten fordi foreldrene takker nei, eller fordi politiet ikke finner grunn til å åpne full etterforskning.
Hadde politiet vært på dødsstedet, hadde de kommet raskere i gang med grundigere undersøkelser – med assistanse fra krimtekniker. Foreldre og alle rundt dem kunne fått raskere svar på hva som har skjedd.
Hvis foreldrene takker nei til frivillig dødsstedsundersøkelse, vil spørsmålet for alltid kunne henge der: Hvorfor slipper ikke foreldrene til politiet?
Hva stopper samfunnet fra å pålegge grundigere og obligatorisk undersøkelse? Hvorfor er det lettere å åpne en død barnekropp enn å åpne en dør? Er vi redde for å legge til en byrde av mistanke mot foreldrene? Hva da med det døde barnets rettsvern?
De aller fleste foreldre takker ja til en frivillig dødsstedsundersøkelse. En grundig gjennomgang av ordningen konkluderte med at foreldrene var godt fornøyde. Det samme erfarer avdeling for rettsmedisinsk fag ved Oslo universitetssykehus (OUS), som er ansvarlig for dagens ordning med frivillige dødsstedsundersøkelser. Å komme hjem og undersøke stedet der barnet døde kan gi bedre svar. Det oppleves som trygt for de fleste og foreldrene får mulighet til å spørre og avklare. En bør kan bli lettere å bære.
Landsforeningen uventet barnedød (LUB) er en frivillig organisasjon som gir støtte og omsorg til alle som er berørt når et lite barn dør. LUB arbeider også for å redusere barnedødelighet i Norge. Med sin nærhet til foreldre som har mistet et lite barn, ønsker LUB at det skal være obligatorisk med dødsstedsundersøkelse.
Det lille barnet. Hva ville det sagt? Ville det ønsket at noen kom og undersøkte rommet der det døde? Kanskje ville barnet sagt ja.
Så hvorfor kan ikke undersøkelsen være obligatorisk?
7.4.2.2 Usynlige juridiske låser
Følgende fremgår av Grunnloven § 102 første ledd:
Husransakelse må ikke finne sted, unntatt i kriminelle tilfeller.
Det er pekt på at da Grunnloven ble til var Norge i union med Danmark. Napoleonskrigene raste og Norge ble med i krigen mot England. En forordning av 23. mai 1812 oppstilte forbud mot å importere varer fra England. Staten overtok i tillegg kontroll med kornhandelen. For å kontrollere at ingen smuglet varer ble det opprettet kontrollkommisjoner som kunne gjennomføre husundersøkelser.
Da grunnloven ble utformet i 1814 ble det bestemt at «Huusinqvisitioner maae ikke finde Sted, uden i criminelle Tilfælde». Tollsvikt var ikke å anse som en offentlig forbrytelse. Det å finne ulovlige tollvarer var altså ikke nok til å kunne foreta husundersøkelser. Til manges glede i en vanskelig tid med sult og fattigdom.
Men hva med husundersøkelser som i de aller fleste tilfeller ikke vil avdekke noe kriminelt, men som likevel åpner for at det kan være resultatet? Ikke bare en bagatellmessig overtredelse, men en alvorlig forbrytelse mot små barn?
Kan vi tenke oss at grunnlovsfedrene ikke mente at Grunnloven § 102 skulle være en skranke for husundersøkelser der det var en mulighet for at det ville avdekke, ikke en bagatellmessig overtredelse, men en grov kriminell handling mot små barn, selv om sannsynligheten var liten?
En av grunnlovsfedrene, Adler Falsen, skrev i sitt forslag til Grunnloven § 102 at «hver Borges Huus er et helligt fristed». Men var ikke dette huset også det lille barnet sitt hjem? Ikke bare foreldrene sitt? Og fristed for hva? De staselige karene som var på Eidsvoll og bestemte hvilke grunn- leggende lover vi skulle ha i Norge hadde neppe brå barnedød i tankene.
7.4.2.3 Voksnes ansvar
Vi anerkjenner at barn har egne rettigheter. Barn blir mer regnet med, og er like mye verd som voksne. Samtidig er de sårbare. Spesielt de minste barna. De er helt avhengige av oss voksne. Barns rettigheter er voksnes ansvar. Dette ansvaret tar vi ikke alltid.
Ordet «inkvisisjon» er grufullt og bringer tankene til middelalderens vilkårlige prosesser uten rettsvern. Målet med en dødsstedsundersøkelse er først og fremst å finne dødsårsaken, å få kunnskap så andre barn og foreldre kan slippe å oppleve det samme. Samtidig kan undersøkelser på dødsstedet bidra til å klargjøre hva som har skjedd. Det kan gjøre at eventuelle straffeprosesser bygger på mest mulig sikkert grunnlag og bidra til å bedre sakens opplysninger og redusere tvil. Hvem vil ikke det?
Med den kunnskapen vi har i dag, og et nytt syn på barn, må vi lese Grunnloven med dagens briller.
Barnegråt rekker ikke så langt. Andre må bære barns stemme helt frem. Det er sjelden vitner til stede når et barn dør hjemme. Kanskje bare en forelder. Da må vi finne de tause vitnene. Sporene som kan fortelle.
Det er jo underlig at dersom et hus brenner, eller dersom noen er skadet eller drept av en polititjenestemann, er det både en plikt til å etterforske og åpent for å undersøke hjemmet. Dette gjelder også i de tilfellene der det er lite sannsynlig at det har skjedd en kriminell handling, men altså ikke når et barn dør.