Barnas Havarikommisjon 2024 – Vold mot de minste
Obligatorisk dødsstedsundersøkelse
Historien om lille Jens
Mor fant sin Lille Jens død i sengen rundt klokken 22 en mandag kveld. Hennes fortelling kan være en kilde til læring for oss alle. Vi overlater derfor ordet til mor.
Jeg ropte på min mann og bad ham ringe 113 og startet gjenoppliving. Først kom den
lokale legevakten, deretter to ambulanser med anestesiteam/akutteam fra sykehuset. Etter hvert kom politiet. Min mann ringte familien – vi visste jo innerst inne at Lille Jens var død. Ambulansepersonalet tok oss inn på et eget rom mens de fortsatte gjenopplivingen. Etter 60 minutter ble vår lille gutt erklært død.
Avhøret
To politibetjenter stod diskret ved døren. Min mann og jeg ble avhørt av uniformerte politibetjenter på hvert vårt rom. Det føltes skremmende. Trodde de vi hadde skyld i vår sønns død?
Etter avhøret kom en etterforskningsleder. Han hadde ikke uniform, så det føltes ikke så skremmende. Han forklarte at politiet ville ha en dødsstedsundersøkelse. Det antok vi var standard prosedyre. Mens vi ventet satt familien samlet, med tente stearinlys, rundt Lille Jens.
Dødsstedsundersøkelsen
Familiemedlemmer og kriseteam ble samlet på kjøkkenet. Vi gikk inn i stuen sammen med en politibetjent og rettsmedisineren som skulle gjøre dødsstedsundersøkelsen. Spørsmålene og samtalen oppfattet vi som svært viktig og riktig i alt kaoset.
Vi ble forklart at Lille Jens skulle bæres opp på rommet sitt igjen. Slik kunne de, uten forstyrrelser, gjøre nødvendige undersøkelser. Vi foreldre måtte vente på kjøkkenet med de andre. Etter en stund fikk vi beskjed om at Lille Jens var båret ned igjen. Begravelsesbyrået hadde kommet for å ta ham med til obduksjon. Lille
Jens lå på en båre i gangen da vi kom ut og vi fulgte denne ut på gårdsplassen. Vi ble alle stående i en halvsirkel rundt ham i et par minutter før jeg kysset ham, brettet det hvite lakenet over hodet hans og lukket likposen. Bilen kjørte avgårde og vi sto igjen i stillhet.
Obduksjon og frikjenning
Lille Jens døde mandag kveld. Tirsdag ble han obdusert. Onsdag ringte etterforskningsleder fra politiet og fortalte at det ikke var mistanke om noe kriminelt, at de under obduksjonen ikke hadde funnet noe spesielt, og at kroppen kunne frigjøres.
Torsdag gjorde rettsmedisiner seg tilgjengelig for oss på vår forespørsel. Vi kunne spørre ham om de selvbebreidelsestankene som kom hos oss foreldre som akkurat hadde mistet vårt barn. Var det for varmt på rommet hans? Var det feil såpe i badevannet? Var det røyk fra pipen som kom inn på rommet hans?Jo tidligere slike tanker ble avvist av noen med faglig tyngde, desto bedre. Og rettsmedisineren hjalp oss.
Debriefing med ambulansepersonalet
Som foreldre hadde vi behov for å vite mer og kontaktet selv akutteamet på sykehuset. Sammen gikk vi gjennom hele tidslinjen. Hvor lang tid tok det før de kom? Hva gjorde de? Hvem var til stede? Vi trengte å trygges av noen med medisinsk og faglig tyngde.
God oppfølging
Lille Jens sin død beskrives som en gåte. Rettsmedisinerens håndtering av oss etterlatte var forbilledlig. Han tok seg tid. Vi følte oss hørt og forstått.
Kriseteamet var på plass kort tid etter at Lille Jens ble funnet død og de satt med oss i timevis. En av damene på kriseteamet var også innom oss noen dager senere. Psykolog ble raskt koblet på og vi fikk også tilbud om videre oppfølging fra kommunen.
Våre erfaringer – hjelp for andre
Denne håndteringen av vår familietragedie har vært ekstremt viktig i bearbeidelsen av sorgen vår.
Vi er så takknemlige for at vi fikk oppholde oss i huset vårt denne forferdelige natten, og hele tiden hadde muligheten for å sitte hos Lille Jens. Vi holdt ham i hånden, og kysset på ham. At vår familie også kunne sitte hos ham da vi ble avhørt var ekstremt viktig. Vår sønn lå aldri alene.
Ambulansepersonell og politibetjenter viste tydelig medfølelse og empati, og det opplevdes svært viktig.
Vi har forståelse for avhør hver for oss, men vi burde hatt en tredje person tilstede, for eksempel en fra det kommunale kriseteamet.
Da vi ble satt på hvert vårt rom for avhør så følte vi oss mistenkte. Vi har stor forståelse for praksisen, men her kunne politiet vært mer diskret og møtt oss i sivile klær.
Gjennomføringen av avhøret var en stor ekstra belastning, og vi oppfordrer politiet til å gjennomgå rutinene rundt slike avhør.
I alt det vonde har vi vært heldige som har familie rundt oss og at vi har fått god oppfølging. Det har vært redningen i marerittet vi har stått i – og fremdeles står i.